Synet på hva kunnskap og læring er har endret seg gjennom tidene. Vi kan for eksempel snakke om kunnskap som vitenskap, kunnskap som handling, og kunnskap som erkjennelse eller refleksjon (Befring 2002, Engestrøm 1987, Schön 1983. Kunnskap er dessuten situert i ulike praksiser og er avhengig av den kontekst som den blir formidlet i (Dysthe, 2003) . Kunnskap kan slik knyttes til den sosiale hverdagsvirkeligheten, til deltakende praksisfellesskaper og til institusjonell læring (Lave og Wenger 1991, Cole, 1996). Kunnskap kan dessuten være både eksplisitt gitt og implisitt, iboende eller ”taus” (Polyani, 1966, Lahn, 1998, Lauvås and Handal, 1990). Det ligger også kompetanse- og mestringsperspektiver innvevd i begrepet kunnskap.
Kunnskap medieres gjennom fysiske, tekniske eller semiotiske og språklige redskaper (artefakter) (Dysthe, 2003, Säljö, 2006), der de intellektuelle og praktiske ressursene som individet har tilgang til og bruker som grunnlag for å forstå omverdenen og for å handle, inngår.
Kunnskap kan være praktisk og teoretisk, den kan være knyttet til både følelser og intellekt.
I følge Bengt Molander (1994) skiller Habermas mellom tre kunnskapskonstituerende interesser; det tekniske, det praktiske og det frigjørende. Det første gjelder forutsigbarhet og kontroll, det andre gjelder sosial dialog og tolkningsevne i forhold til artefakter og mennesker og det tredje gjelder kunnskapens aktive og kritiske side som drivkraft. Molander deler kunnskap inn i to hovedtyper; beherskelseskunnskap (förfogandekunnskap) og orienteringskunnskap. Den første typen er instrumentell, praktisk og avgrenset, den andre er dialogisk og knyttet til innsikt og refleksjon, overblikk og helhetlige perspektiver.
Den kunnskap som lærebøker og andre pedagogiske tekster formidler, er forankret i oppfatninger om det som er nevnt over. Også synet på hva fagkunnskap og læring er, ulike læringsteorier, ideologiske grunnforståelser, virkelighetsoppfatninger og verdensanskuelser vil prege enhver pedagogisk tekst.
Hva er kunnskap?
Kunnskap medieres gjennom fysiske, tekniske eller semiotiske og språklige redskaper (artefakter) (Dysthe, 2003, Säljö, 2006), der de intellektuelle og praktiske ressursene som individet har tilgang til og bruker som grunnlag for å forstå omverdenen og for å handle, inngår.
Kunnskap kan være praktisk og teoretisk, den kan være knyttet til både følelser og intellekt.
I følge Bengt Molander (1994) skiller Habermas mellom tre kunnskapskonstituerende interesser; det tekniske, det praktiske og det frigjørende. Det første gjelder forutsigbarhet og kontroll, det andre gjelder sosial dialog og tolkningsevne i forhold til artefakter og mennesker og det tredje gjelder kunnskapens aktive og kritiske side som drivkraft. Molander deler kunnskap inn i to hovedtyper; beherskelseskunnskap (förfogandekunnskap) og orienteringskunnskap. Den første typen er instrumentell, praktisk og avgrenset, den andre er dialogisk og knyttet til innsikt og refleksjon, overblikk og helhetlige perspektiver.
Den kunnskap som lærebøker og andre pedagogiske tekster formidler, er forankret i oppfatninger om det som er nevnt over. Også synet på hva fagkunnskap og læring er, ulike læringsteorier, ideologiske grunnforståelser, virkelighetsoppfatninger og verdensanskuelser vil prege enhver pedagogisk tekst.